Young the Giant er tilbake med ny singel, og snart et nytt album!
Dette er den første gruppen jeg anbefalte her på bloggen, så innlegg måtte det bli. Sangen "It's About Time" er en singel som ble sluppet i dag, og er en pre-release fra deres kommende album "Mind Over Matter".
Sangen er noenlunde mer rocka enn det de tidligere har vist, men fortsatt gjenkjennelig som gode gamle Young the Giant. Vokalene til Sameer Gadhia er fortsatt fantastiske, og sangen serverer noen herlige gitarharmonier underveis. Den aggressive teksten passer veldig godt til lyden, og selv om musikkvideoen virker enkel med første inntrykk så har den en del avanserte effekter som gir den et mer kunstnerisk preg.
Jeg liker sangen og ser frem til "Mind Over Matter" når det kommer ut i januar. Hva er inntrykket ditt?
I dag skal jeg anbefale en gruppe det er godt mulig du har hørt om før. De var oppvarmingsband for Mumford & Sons nylig i Oslo Spektrum, og det er der jeg fikk høre deres herlige sanger. Det førte rett og slett til at jeg kjøpte cd på stedet.
La meg presentere: Half Moon Run
Half Moon Run er en indiegruppe fra Canada som spiller behagelig og deilig musikk(jeg sverger, jeg bruker det ordet alt for mye om musikk). De har gode vokaler og et herlig variert bruk av instrumenter, noe som gir en fyldig lyd etter min mening. Jeg anbefaler denne gruppen på det varmeste, for disse er ikke bare flinke live; men albumet jeg kjøpte så spontant var bare herlig. De er bare i oppstarten av sin karriere enda, men de klatrer oppover. Jeg mener de har et godt potensiale.
Country og Folk er noe jeg har vokst opp med og alltid akseptert på grunn av min Pappa, men er sjeldent noe jeg velger å høre på av eget initiativ. Likevel dukker det stadig vekk opp noen unntak som høres på når det passer seg. Jeg husker ikke hvordan jeg fant ut om Dylan, for jeg har hørt på ham siden han debuterte med sitt første album i 2010, men jeg vet at jeg ikke vet om andre som hører på ham. Derfor skriver jeg dette innlegget.
La meg presentere: Dylan LeBlanc
Denne mannen er fra Shreveport, Louisiana og er født i 1990. Han er sanger og låtskriver, og lager helt herlig musikk. Jeg er veldig glad i avslappende musikk til tider, og det da litt country kommer inn i min verden om den får lov. Dylan har en god stemme, skriver fine tekster og serverer deilige, avslappende melodier. Perfekt for en trøtt dag eller en sen kveld. Jeg er helt ærlig ikke sikker på hvor stor han er, men han ble plukket opp av platebransjen straks han ble gammel nok til det. Bør da si noe? Han har også spilt konsert(er?) i Norge!
Dylan LeBlanc har gitt ut to album: "Paupers Field" i 2010, og "Cast the Same Old Shadow" i 2012. Forskjellen på de to er ikke stor, og jeg syntes ikke én av de er noe bedre enn det andre. Når jeg hører på denne typen musikk driver jeg stort sett med passiv lytting, så jeg har ikke noen spesielle sanger jeg liker bedre enn andre eller noe. Helheten er veldig god. Alt passer sammen som et puslespill i begge album. Alle instrumenter, stemmer og melodier hører hjemme. Hvor mange ganger skal jeg nevne ordet "fyldig" når jeg snakker om en artist jeg liker? Jeg har ingen bedre ord, dessverre. Lyden hans er fyldig. Vi tenker kanskje at det ikke er så vanskelig å lage avslappende musikk, men det skal litt til at et album skal høres helt komplett og derfor virke avslappende fordi det er ingen ubehagelige overraskelser. Finnes mange album der ute med den éne sangen som spretter ut som et troll i en eske, skal du se. Vel, ingen troll i denne esken.
Hør på ham nå! Bare sett på en sang og så kan du gjøre noe annet samtidig, eller se på you tube videoen. Hør hvor avslappende det er.
Har du hørt om ham?
Jeg er veldig nysgjerrig her, for jeg har ikke møtt noen andre enda.
I en forelesning vi hadde med Sarah-Chanderia(President, Hacate Entertainment Group Norway) nevnte hun hvor mye kul musikk som gjemmer seg i Japan. Ett enkelt Google søk senere har jeg funnet kanskje den mest nerdete musikken jeg noen gang har likt, som i tillegg har vært i Norge og spilt konserter!
La meg presentere: Shugo Tokumaru
Shugo er det vi kan kalle et multi-talent. Han lager alt ved musikken sin helt selv. Han spiller en hel masse instrumenter, spiller inn, mikser og skriver tekstene selv. Han bruker over 100 forskjellige instrumenter i sine sanger. Det er en grunn til at norske musikkblogger kalte han et pop-geni da han kom til Norge for å spille noen konserter.
Musikken han spiller er åpenbart indie med litt leken og barnslig lyd lagt til. Det er rytmisk og faktisk ganske fargerikt. Ja, selvfølgelig kan du kalle musikk fargerikt! Personlig føler jeg musikken høres nerdete ut, men dette er da etter min egen oppfatning av nerder også videre...
Det første jeg gjør når jeg søker opp en artist jeg kun har navnet på, er å gå på You Tube. Dette gjorde jeg her også, etter å funnet dette navnet på Google. Shugo har noen helt utrolige musikkvideoer som får min kreative hjernehalvdel til å krible. Dette er orginalt, vakkert og kreativt! I tillegg passer det til musikken veldig godt. Jeg har plukket ut de to som stakk seg ut mest, fra det nyeste albummet hans; "In Focus?" som kom ut nå i 2013.
I det jeg kjørte på jobben i påskeferien, og hørte på P3 som vanlig, kom det en sang som virkelig fanget min oppmerksomhet. Takket være låt-tracking-appen min, fant jeg ut at denne sangen tilhørte en artist jeg har kommet til å like veldig godt.
La meg presentere: Sinkane
Sinkane er aliaset til en artist med navnet Ahmed Gallab. Han spiller veldig rytmisk musikk som til tider får meg til å tenke 90-talls politi- eller forbryterserier og filmer. Her er det snakk om tydelige trommer, tung bass, funky gitar og stilige vokaler. Det grenser til elektronisk, for han er veldig glad i å bruke effekter på både instrumenter og vokaler. Som en liten bonus har musikken også et preg av hans hjemland Sudan. Han flyttet til Columbus, Ohio da han var 6 år gammel.
Sangen jeg hørte på radioen var Jeeper Creeper. Det første som slo meg når jeg hørte denne sangen var hvor lyst jeg har til å lære meg å spille basslinjen, så tenkte jeg på hvor kult det var å høre på den når jeg kjørte bil og til slutt at dette høres ut som en sang som kunne dukket opp i en bedre film. Dette er en sang som setter deg i en slags transe, om du hører etter. I det jeg kom meg hjem, og ut av bilen, løp jeg til internettet for å høre mer. Mer fant jeg, for denne mannen har gitt ut to herlige album: Sinkane(2009) og Mars(2012).
Du aner ikke hva jeg ville gitt for å høre musikk som dette på film. Filmmusikk er noe jeg tenker mye over, da jeg alltid ser for meg bilder når jeg hører på musikk. Jo mer bilder den inspirerer, jo mer av det lille ekstra har det. For meg er det et faktum at det finnes musikk som omtrent er laget for å være på filmlerret, uten å faktisk være det. Sinkane lager denne typen musikk. Selvfølgelig ikke alle sangene, men mange av de. Jeg har søkt litt rundt, men finner ikke noe bevis på at hans musikk faktisk har blitt brukt i noen film her i verden, så jeg venter i spenning på at det kanskje kommer til å skje en dag.
Selv om jeg leter etter, og finner mye av, god musikk fra Sør-Korea, betyr ikke det at jeg ignorerer resten av verden. Selv om jeg har spillelisten min, som jeg fortsetter å oppdatere én gang i uken, kommer jeg til å anbefale annen musikk. De får hele blogginnlegg dedikert til seg selv, og må ikke dele med noen andre. Dette kommer til å være musikk fra hele verden. Jeg driter i språk og nasjonalitet, må du ha forstått nå. Her kommer første anbefaling, til din glede:
Det første som kom på tv da jeg kom hjem på påskeferie forrige fredag, var Skavlan. Som avslutning spilte bandet Lumineers, og jeg søkte de opp på Spotify. Sangen de spilte på tv var herlig, men resten av sangene deres gikk ikke helt inn i hjertet mitt. De er flinke, det er ikke det; det var bare noe som manglet. Når jeg først er i gang trekker et bandnavn til seg min oppmerksomhet.
La meg presentere: Young The Giant
Young The Giant er en gruppe fra California som spiller indierock og har bare gitt ut ett album så langt. De har røtter fra både midt-østen og Europa, spiller helt herlig musikk som har det lille ekstra jeg aldri klarer å sette fingeren på. Bandnavnet har forresten ingen mening. Det er noe med stemningen og lyden i denne musikken som virkelig fungerer for meg. Den første sangen jeg hørte var "Guns Out", og den bekreftet min mistanke om at dette var en interessant gruppe da jeg så det rare navnet(Jeg opplevde nøyaktig det samme da jeg fant ut om Biffy Clyro, som også har stjålet mitt hjerte).
Veldig mye indie høres veldig lik ut, men de jeg begynner å like er de som skiller seg ut litt. Young The Giant skiller seg ut med den stilige og sterke vokalen og følelsen av kvalitet på lyden(noe som er ganske bra på det første albumet). Skjønner du hva jeg mener med det? Hvordan skal jeg forklare det? Det er vel når du kan høre helt tydelig på musikken at dette er kvalitet. Det er som dyr, fyldig belgisk konfekt versus flat first-price sjokolade.
Denne gruppen er belgisk konfekt og jeg liker smakene de tilbyr.
Her kan du høre hele albumet deres, med samme tittel som bandnavnet
